Min hverdag

Bildet mitt
Nordland, Norway
Hverdagen til ei trebarnsmor fra den vakre Helgelandskysten

7. apr. 2010

En liten historie om nymfer og øyestikkere. "Med innhold"

Fant denne historien i en blogg, skrevet av en mann som mistet sin kone, da deres datter var bare baby. Syntes det var en veldig fin historie å fortelle barn, om hvordan det er når noen dør,-en slags forklaring på hvorfor de ikke kan komme tilbake selv om vi ønsker det.......... -.....Under vannflaten i en bitte liten stille dam bodde det en stor nymfefamilie. De var veldig glade og lykkelige, selv om de bodde langt fra solen. Familien var som familier flest og hadde mye gjøre. En gang iblant opplevde de at noen i nymfefamilien ble borte. Denne nymfen kunne klenge seg til en vannliljestilk og klatre sakte, men bestemt oppover mot solen. Så forsvant den og ble aldri sett igjen. "Se", sa en av nymfene i familien til de andre. "Broren min klatrer opp vannliljestilken. Hvor tror dere han skal?" Sakte, men sikkert forsvant den oppover. Til slutt ble den helt borte. De andre i familien sto lenge og ventet på at han skulle komme tilbake. Tilbake kom han aldri. "Så rart!", sa den ene søsteren til den andre. "Var ikke storebror glad i oss? Hvor tror du han dro?" Ingen kunne svare på disse spørsmålene. En dag samlet moren alle nymfene rundt seg og sa. "Jeg har en idé. Den neste som klatrer opp stilken må love å komme tilbake og fortelle hvor den skal og hvorfor." "Vi lover, vi lover mamma", sa de i kor. En vårdag ikke lenge etter moren hadde snakket med ungene sine, fant hun seg selv klatrende opp stilken. Opp, opp gikk det, og før hun skjønte hva som hadde skjedd satt hun på et liljeblad over vannet. Mammaen skjønte ingenting. Noe hadde skjedd med den gamle kroppen hennes. Hun hadde fått fire sølvfargede vinger og en lang hale. Mammaen kjente hvordan vingene beveget seg. Varmen fra solen føltes så godt, hun beveget vingene sine og plutselig fløy hun over vannet i den lille dammen. Hun hadde blitt en øyenstikker. Moren elsket å være øyenstikker. Hun fløy rundt og følte enorm glede. Moren satte seg sliten ned på et siv og tittet ned i vannet. Langt der nede kunne hun se barna sine. De stirret opp akkurat som hun selv hadde gjort. Så husket moren hva hun hadde lovet. "Den neste som klatrer opp stilken må love å komme tilbake og fortelle hvor den skal og hvorfor." Uten å tenke seg om fløy moren ned i vannet. Hun spratt tilbake. Nå som hun hadde blitt en øyenstikker kunne mammaen ikke lenger svømme i vannet. "Jeg greier ikke å komme tilbake til ungene mine", sa hun og gråt. "Jeg prøvde, men kunne ikke holde hva jeg lovet. Selv om jeg hadde greid det ville de ikke kjent meg igjen, med den nye kroppen. Jeg må bare vente til de blir øyenstikkere, da vil de forstå hva som skjedde med meg og hvorfor." Så slo mamma øyenstikker ut vingene og fløy mot den varme solen.

1 kommentar:

Mamma sa...

Skal være enig med deg at dette var ei utrolig god fortelling(historie) å fortelle barna ...